Å miste en pasient

Reaksjoner på selvmord

Selv om man ofte møter mennesker med selvmordsatferd i jobb, er det vanskelig å forberede seg på egne reaksjoner når en pasient tar selvmord. Hvordan man reagerer, er også individuelt og avhenger av mange faktorer, som hvor lenge man har kjent pasienten og hvordan relasjonen har vært.

Det er vanlig for hjelpere å reagere med sjokk, sorg, skyld, skam, sinne, følelse av inkompetanse og frykt for konsekvenser. Hjelperes reaksjoner vil i etterkant av et selvmord være av både personlig og profesjonell art.

I tillegg til de emosjonelle reaksjonene vil behandler kunne oppleve sin profesjonelle identitet truet. Følelsen av å være faglig mislykket kan bli sterk. Samtidig vil den profesjonelle rollen også kunne fungere som et forsvar for den mer personlige reaksjonen. Skillet mellom personlige og profesjonelle reaksjoner kan imidlertid være uklart.

Skyldfølelse

Selvmord vekker ofte spørsmål om skyld. Hva kunne vært gjort for å unngå at selvmordet skjedde? Slike spørsmål kan bli gjenstand for stor og ofte destruktiv tankevirksomhet hos alle etterlatte, også hjelpere. Tankekjør, selvkritikk og skyldfølelse er normalt. Man kan oppleve å ha sviktet både pasienten og de pårørende, på tross av at man har gjort så godt man kan.

En del vil i etterkant av selvmord streve med tvil om egen kompetanse, og noen vil vegre seg for å jobbe med pasienter med selvmordsatferd igjen. Mange er redde for hvilke konsekvenser dødsfallet får for en selv og arbeidsplassen.

Etterlatte etter selvmord

Å miste en nær person i selvmord er en av de vanskeligste måtene å miste noen på. I tillegg til sjokk kan mange etterlatte etter selvmord oppleve skyld, skam og sinne. Flere sitter igjen med spørsmål de aldri får svar på.

Les mer

Hva trenger hjelperen etter at selvmordet har skjedd?

Noe av det viktigste i etterkant av selvmord er å motvirke selvdestruktive følelser av skyld og skam. Hjelpers skyldfølelse kan reduseres ved at kolleger og leder kommuniserer at det er svært vanskelig å predikere et selvmord.

Den mest emosjonelt belastende perioden for hjelperen er trolig tiden rett etter et selvmord. I sjokkfasen etter selvmordet må man håndtere egne følelser og samtidig ta vare på etterlatte, andre pasienter og kollegaer. Ens egne reaksjoner kan på en uheldig måte undertrykkes eller utsettes. Det kan være hensiktsmessig at hjelperens leder er som støtte i møte med pårørende eller andre instanser.

Når de umiddelbare reaksjonene er ivaretatt, kan det være nyttig med en gjennomgang av hendelsen. Det kan være utfordrende å finne en gylden middelvei mellom å støtte hjelperen og samtidig være kritisk med tanke på hva som kunne vært gjort annerledes.

I en undersøkelse der behandlere ble spurt om hva som hadde vært til hjelp for dem etter at en pasient hadde tatt livet sitt, svarte flertallet at det avgjørende var å ha mulighet til å snakke om opplevelsene. Å få tilbud om veiledning en periode vil være et positivt tiltak for de fleste.

Ivaretakende strukturer og rutiner

Når en pasient tar sitt liv, preger det ikke bare den/de nærmeste hjelperen(e), men en hel arbeidsplass. Da trengs et ivaretakende arbeidsmiljø og ledere som bistår og tar vare på den enkelte hjelper og andre involverte.

Det er et lederansvar å sikre at alle ansatte har kunnskap om hva man gjør dersom man er bekymret for selvmord, og hvilke systemer og rutiner som gjelder for ivaretakelse av ansatte etter et selvmord har funnet sted.

God ivaretakende ledelse er:

• Rutiner og strukturer for ivaretakelse
• Opplæring og forberedelse i forkant av kritiske hendelser
• Støtte og oppfølging underveis og i etterkant
• Oppfølging av den enkelte gjennom oppsøkende samtaler, råd og veiledning
• Oppfølging av kollegagruppen gjennom å stimulere til samhold, forståelse og felles mestring

Rutiner og strukturer på arbeidsplassen for å ivareta ansatte er viktig for å forebygge belastninger og vedvarende reaksjoner. Veiledning, debrief og oppfølging ser ut til å kunne redusere påkjenninger. Rutiner fungerer også systematiserende med tanke på evaluering og lærdommer av hendelsen. Det bør skje på en slik måte at den ansatte opplever å bli støttet og får mulighet til å styrke tryggheten i rollen som hjelper.

Erfaringsdeling med kollegaer og å hjelpe dem med å håndtere liknende opplevelser kan være til hjelp for egen bearbeiding. Samtalegrupper med andre i samme situasjon kan redusere skam og følelsen av å være alene.

Noen steder har man etablert kollegastøtteordninger, som har opplevdes nyttig. Det utvikles stadig nye metoder for å sikre gode etablerte strukturer for ivaretakelse av ansatte etter selvmord.

Ivaretakelse av egne behov

Alle har et selvstendig ansvar for å ta vare på seg selv. Dette forutsetter noen ganger at man kjenner igjen egne tegn på belastning og slitasje, og at man er i stand til å sette grenser for seg selv og ivareta egne behov. De helt grunnleggende behovene, for hvile, positiv aktivitet og balanse mellom privatliv og arbeidsliv, må tas på alvor.

Det er enklere sagt enn gjort, særlig i en hektisk og krevende hverdag der mange andre hensyn, krav og gjøremål ofte står i veien for at man kan fokusere innover. Bevisstgjøring om hva en selv trenger og hvordan man kan stille opp for hverandre kan oppnås ved at ledelsen har fokus på dette, ved å sikre tilstrekkelig kollegaveiledning og opplæring, og ved å gi tid og rom til å adressere tematikken blant hjelperne.

Ivaretakelse av hjelpere

Å jobbe med mennesker som skader seg selv eller tviler på om de ønsker å leve, vekker følelser og reaksjoner hos hjelperen. Det er vanlig å kjenne på bekymring og usikkerhet. Ivaretakelse av hjelpere er avgjørende for at de skal kunne yte sitt beste og være i jobben over tid.

Les mer

Vurdering og prediksjon av selvmord

Leger og psykologer har behandlingsansvar, noe som innebærer å vurdere selvmordsrisiko og utvikle behandlingsplaner. Selvmordsfare er en av situasjonene psykologer og psykiatere oftest står i.

En spørreundersøkelse gjennomført av Universitetet i Bergen viser samtidig at selvmordsfare oppleves som en av de største utfordringene for psykologer. Erfarne behandlere opplever det som like krevende som terapeuter med kortere fartstid.

Selv om helsepersonell vurderer selvmordsrisiko, kan de ikke forutsi akkurat hvilke valg en enkeltperson tar etter samtalen. Pasienter kan ta livet sitt, selv om de er vurdert med lav risiko.

Mange tror de burde ha forutsett og dermed vurdert eller handlet annerledes for å kunne forhindre selvmordet. Man har en tendens til etterpåklokskap eller «hindsight bias»: Når utfallet er kjent, blir forutgående hendelser tolket slik at utfallet framstår nødvendig eller som en naturlig følge. Det gjør at folk oppfatter tidligere hendelser som mer forutsigbare enn de faktisk var.

Etter et selvmord vil mange spørre: «Hvordan kunne dette skje?» og «Er det noe vi kunne ha gjort for å forhindre det?».

Hendelsesanalyser etter selvmord

I Norge har flere helseforetak tatt i bruk hendelsesanalyser etter en pasients selvmord. Hendelsesanalyser ble introdusert av Helsedirektoratet som del av et generelt fokus på pasientsikkerhet, fortrinnsvis innen somatikk. Ifølge Helsedirektoratets veileder forsøker en hendelsesanalyse å besvare følgende spørsmål:

Hva har skjedd? Hvorfor har det skjedd? Hvordan forhindre gjentakelse?

Flere sykehus har opprettet egne team som gjennomfører hendelsesanalysene. De studerer dokumentasjon og intervjuer involvert personale. Hendelsesanalyser søker å peke på faktorer eller faser som er kjent på gruppenivå som risikofylte (f.eks. utskrivning fra døgnavdeling, brudd i relasjon).

Dybdeintervjuer med ansatte har som formål å rekonstruere avdødes egen opplevelse og sannsynliggjøre interaksjoner mellom individet og behandlingen som ble gitt. På det meste kan man ha en ambisjon om å forstå noe av dynamikken bak et selvmord. Å fastslå årsakene til et selvmord er derimot problematisk.

Framtidig selvmordsforebygging

Selvmord er et komplekst fenomen uten en enkeltårsak. Å legge for mye skyld på enkeltpersoner i etterkant fører ikke til bedring, verken for andre pasienter eller etterlatte. Det betyr ikke at man ikke kan beklage overfor de etterlatte, lære av det som har skjedd og forbedre kvaliteten på hjelpen til andre.

Forhåpentligvis vil det som kommer fram av en hendelsesanalyse, kunne brukes til hypoteser om generelle sammenhenger og en mer detaljert forståelse på sikt. Denne kunnskapen vil kunne brukes i framtidig selvmordsforebygging og komme alle pasienter og hjelpere til gode.

Råd om oppfølging av hjelpere etter selvmord:

• Det er et lederansvar å sørge for omsorg, oppfølging og gode systemer for å ivareta ansatte som opplever å miste en pasient i selvmord.
• Gjennom tilstrekkelig opplæring, rutiner og samarbeid settes kolleger i stand til å hjelpe hverandre med oppgaver og samtidig støtte hverandre gjennom en krevende tid.
• Mange reaksjoner er helt naturlige og vil som regel avta med tiden. Kunnskap om vanlige reaksjoner og hva som kan forebygge senvirkninger, kan likevel være viktig å formidle.
• Skyldfølelse kan reduseres ved at kolleger og leder understreker at det er svært vanskelig å predikere et selvmord.
• Ansatte har ansvar for å ta vare på seg selv gjennom egne mestringsstrategier og kommunikasjon med ledelse og kolleger.
• Åpenhet om hva som kan være til hinder for å søke støtte, og viktigheten av å be om hjelp, er avgjørende.
• Det er beskyttende for den enkelte å kunne fokusere på arbeidsoppgavene og være del av arbeidsfellesskapet, samtidig som personen opplever forståelse fra en støttende leder og et ivaretakende arbeidsmiljø.
• Dersom man vet at hjelperen har gjennomlevd store belastninger tidligere, eller at vedkommende står i en vanskelig livssituasjon nå, bør man være ekstra oppmerksom. For noen vil en henvisning til det profesjonelle hjelpeapparatet være nødvendig.

Ressurser og referanser:

• Etterlatt, Tidsskrift for Norsk psykologforening (2020)
• Første gang jeg mistet en pasient, Kay Oxholm, Tidsskrift for Norsk psykologforening (2020)
• Notø, T., Olsen, R., Normann, K. & Løberg, T. (2005). Psykologers reaksjoner på arbeid med selvmordsnære pasienter: En undersøkelse av et utvalg psykologer i Hordaland. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 42 (6). 491–496.
• Å miste en pasient i selvmord, Eva H. Svendsen, Tidsskrift for Norsk psykologforening (2005)
• Kollegastøtte når pasienten tar sitt liv, Bjørke-Bertheussen mfl., Tidsskrift for Den norske legeforening (2018)
• «Det verste som kan skje» – profesjonelles reaksjon på selvmord hos pasienter (PDF), Kim Larsen, RVTS Øst (2012)
• Hendelsesanalyser etter suicid – en vitenskapsteoretisk refleksjon, Arne Thorvik, Suicidologi (2018)
• Til beste for den neste – risikostyring før og etter alvorlige hendelser, Rapport fra Helsetilsynet (2018)